![]()
Jeg har ikke blogget på to måneder. Det er ikke fordi jeg ikke har hatt noe å blogge om, denne sommeren har nemlig vært svært innholdsrik. Jeg har vært på noen ville fester, på noen utstillinger, på noen kafebesøk, har hatt besøk, noen av dem overraskende, blitt kjent med noen nye og hyggelige mennesker, og vi har nytt den fantastiske sommeren vi endelig fikk her i nord. Det begynte å regne litt i går, 1. september, men det gjør ingen verdens ting. Sommeren 2014 kommer aldri til å havne i glemmeboken! Ja, den har rett og slett vært vidunderlig! Vi hadde ikke planlagt noen ferie, men da et vennepar hadde lyst til å dra en liten tur til Finnmark, hev vi oss med. Min samboer hadde aldri vært lenger nord enn Skibotn, og jeg var for første og siste gang i Finnmark som 11-åring. Det eneste jeg husker fra den turen, er at min mor gikk seg bort på campingplassen i Alta. Hun fant ikke vårt hvite spisstelt eller vår tofargede Hilman Minx med registreringsnummeret W 31000, noe min far hadde stor moro av på resten av turen.
På det øverste bildet ser vi ut over Balsfjorden som ligger i Troms fylke. Et uttrykk vi pleier å si til ungdommene våre, er "at du måtte ha vorr gift og bodd i Balsfjorden". Det var rett og slett pent der. Jeg skjønner godt at nylig avdøde Børre Knutsen valgte å bli boende etter at han måtte gå av som prest i Balsfjord. Vi kjørte faktisk inn til Storsteinnes, for der hadde vi hørt at det fantes en quiltebutikk. Siden både Eli og jeg syr, så måtte vi frekventere den butikken, og det ble litt av hvert med ut derifra.
Da vi snudde hodet vekk fra fjorden, hadde vi høye fjell bak oss. Men så kjørte vi videre for neste stopp skulle være Vollan Gjestestue i Nordkjosbotn. Det er der man tar av fra E6 og kan kjøre til Tromsø, men det er også der de visstnok skal bryte opp golvet for å lete etter en forsvunnet person, men - de har GOD mat der, så vi spiste en lang lunsj.
Bygningen er fin og reisefølget koste seg med maten i likhet med oss.
Så var tiden inne til å studere kartet over Balsfjord kommune. Man må jo orientere seg i den kommunen man i alle år har hatt lyst til å sende ungene til, "du mått ha vorr gift og bodd i Balsfjord..."
Etter å ha møtt stengt dør på Husfliden i Malangen, kjørt gjennom Kåfjord kommune, forbi Olderdalen og Normannvik, bar det til fjells. Utsikten på Kvænangsfjellet var flott i alle retninger, og det ble tatt mange bilder.
Det ble til og med tatt et bilde av meg med nye briller og solbleket hår, selveste lørvdokka!
Vi fikk en advarsel på fjellet om at det befant seg mange reinsdyr i veikanten, og det gjorde det. Heldigvis ble ingen av dem påkjørt av oss denne dagen. På Storslett i Nordreisa fant vi et Norlandia Hotell som vi overnattet på. Vi fant også en koselig kafe, Bios, der vi spiste et herremåltid av grillet tørrfisk med crispy grønnsaker og en nydelig fløtesaus. Mandelpoteter var nydelig følge. Mett blir man etter et slikt måltid, men jeg var så spent på desserten, så jeg fikk trykket ned en porsjon Creme Bruilet med bringebærsorbet og mye godt på tallerkenen. Er det rart man er feit...? Både middagen og desserten var som rene kunstverket å regne. Joda, jeg tok bilde - med mobilen...
Alta har blitt en stor by siden sist jeg var der, moderne kafeer og kjøpesentere hadde dukket opp også her.
Vi kjørte forbi mange koselige boplasser på vår vei mot Magerøya, Honningsvåg og Nordkapp, for der hadde ingen av oss vært. Det ble ikke tatt så mange bilder denne dagen, det var overskyet og dårlig sikt.
Endelig nådde vi Nordkapp! Det var etter at vi hadde sjekket inn på et Vandrehjem i Honningsvåg. Beklager, det var ikke særlig pent der, måtte jeg ringe til min onkel og si. Han bodde der i sine yngre dager, og noen av mine søskenbarn er født der. Men på Nordkapp var det fint. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, men at bygningen var SÅ stor og SÅ innholdsrik, DET hadde jeg ikke forventet. Plassen foran var gjort klar til asfaltering, og det skulle være ferdig til Artic Race. Inngangspartiet var pent, interiøret var pent og vi fant en koselig kafe. Jeg har alltid hørt at ALT er så dyrt der, men det synes jeg slett ikke. Vi valgte å runde av besøket vårt med en middag, og den var både god og billig.
Vi brukte flere timer på å se oss om både inne og ute. Dette juvet så skummelt ut.
Utsikten var flott på tross av overskyet vær. Det er muligens Knivsjelodden vi ser i det fjerne, og dette er Norges nordligste punkt. Mye folk valfartet ut dit, en times spasertur unna, men med min skadede fot, var ikke det noe for meg.
Her poserer min samboer. Jeg tenker at alle som har vært på Nordkapp, har bilde av seg selv nøyaktig her.
På turen ned mot Kongens Utsikt var det mange utstillinger. Dette bildet forestiller Kong Oscar og hans følges besøk på Nordkapp.
Kong Olav har også vært der, noe navnetrekket i gull tyder på.
Ute på Kongens utsikt fant jeg antakelig Norges nordligste steinbedplante....
... og reinsdyr var det i veikanten også da vi kjørte tilbake til Honningsvåg.
Neste dag kjørte vi langs Porsangerfjorden og over Ifjordfjellet. Pussig nok kjørte vi forbi flere stedsnavn vi kun kjenner igjen fra Værmeldingen: "Det meldes om at veien er stengt over Ifjordfjellet". Trærne bar melding om at de har vært ute i hardt vær og en vinterdag før. Men du verden for en flott natur og for noen bilder vi har i hodet etter denne turen.
Vi fant mange fine badeplasser langs Porsangerfjorden, men om noen hæres å bade, er en annen sak. Eli hadde nok med å posere for fotografen..
... som også fant flere blomster å fotografere, en tistel og en veps i stripet badedrakt og yr av dødsforakt, for eksempel...
Tana Bru er et stedsnavn og en bro. Det var et artig sted, som vi har hørt mye om i media. Fint og velstelt var det, og også tilrettelagt med grillplasser for turister og fastboende. Vi besøkte en sølvsmie / et galleri, og pengene satt løst.
En diger fiskestang ruvet høyt i været, og broen over Tana elv var fin, må vite.
Jeg har alltid vært fascinert av broer, og for så vidt også av ordet, som et bindeord mellom steder og mennesker. Lars Saabye Christensen har skrevet et dikt om det. Jeg har det muligens et sted på bloggen. Fra Tana Bru gikk ferden videre mot Karasjok, denne vakre kommunen som fortjener å bli omtalt i et eget innlegg.
